fredag 1. september 2017

Snipp, snapp, snute - når én port lukkes...

En maidag rett før nasjonaldagen i 2008 puttet jeg høretelefonene i ørene, satte på ipoden og la ut på gåtur i småsurt vårtrøndervær. Det var skya, ikke veldig varmt, og jeg var iskald på innsiden. Det var dagen jeg skulle ha min aller første time med min nye behandler. Jeg visste at det ville bli andre tider nå. Jeg grudde meg. Og innerst inne var jeg livredd. Men jeg måtte gi det en sjanse. Jeg kunne jo bli overraska. Jeg måtte prøve. Man vet ikke uten å ha prøvd. Ferdig snakka. Hilsen far.

På vei opp den første, lange bakken kom Jan Werners stemme inn i øregangene mine og traff trommehinnene med ord som festa seg, og som jeg senere skulle tenke mye på i årene som gikk etter det. «Will the sun ever shine again?» , sang han spørrende. Og det var akkurat det jeg tenkte selv, der jeg gikk i gråværet med gråvær og storm på innsiden, og en fortvilelse og håpløshetsfølelse det var mange år siden jeg hadde kjent på sist.

Rain is pourin' down like the
Heavens are hurtin'.
Seems like it's been dark since
The devil knows when.
How do you go on, never knowin'
For certain,
Will the sun ever shine again?

Fells like it's been years since
It started to thunder.
Clouds are campin' out in the valley
And glen.
How do you go on, when you can't help
But wonder.
Will the sun ever shine again?

What if the rain keeps fallin'?
What if the sky stays gray?
What if the wind keeps squallin',
And never go away?

Maybe the soon the storm will be
Tired of blowin'.
Maybe soon it all will be over, amen.


How do you go on, if there's no way
Of knowin'?
Will the sun ever shine?
Wish I could say.
Send me a sign-
One little ray.
Lord, if you're listenin', how long
Until then?
Will the sun ever shine again?
Songwriters: SLATER, GLENN / MENKEN, ALAN
Will The Sun Ever Shine Again lyrics © Walt Disney Music Company




Det er gått drøyt 9 år siden den maidagen. Sangen har fulgt med meg. Jeg tror de fleste delene av den, de fleste setningene, har hatt betydning, i ulike perioder, i ulike faser. Fram og tilbake. Men sangen har vært med meg. En melankolsk håpløshetssang som likevel har håp. I alle fall for meg. For den slutter ikke med en konklusjon. Spørsmålet står åpent. Og svaret er ikke gitt. Og det har i grunnen vært betegnende for de årene som fulgte etter den turen. Ikke vite. Men ikke kunne gi opp håpet heller. Ikke gi opp, for det kan bli bra til slutt. Ikke slutte å tro og å håpe, for det kan hende solen vil skinne igjen. Og tenk om den gjør det da? Jeg vil jo ikke gå glipp av den første solstrålen. Det lille tegnet. På en stråle. Jeg vil få det med meg. Ergo la det komme en ny dag. For det kan hende det blir dagen. Og heldigvis så kom den dagen igjen.

Hvordan skal man klare å fortsette når man ikke vet om solen noen gang kommer til å skinne, står det i sangen. Litt enkelt oversatt. Og som skrevet over så vet man jo ikke det. Men man får heller aldri vite om man ikke lar neste dag komme. Så hvordan klare det da? Jeg vet ikke med andre. Jeg er bare skrudd sammen sånn at jeg ikke klarer å gi opp. Uansett. Som en jækla blodigle suger jeg meg fast til livet. Merkelig nok. På godt og vondt. Men solen…den begynte å skinne igjen. Selv om det tok tid. Og selv om det var veldig mørke skyer og mye vind og vondt og slitsomt. Så kom solen igjen. Uten at det ble en solskinnshistorie ut av det. Men en allværshistorie 😉



https://nina-veienvidere.blogspot.no/2017/08/om-livet-og-vrskifter-fra-et-allvrsbarn_6.html

Denne dagen skriver vi 1.september. Året er 2017. Det betyr at i dag er det noen som fyller år. En av dem er bloggen. Bloggen min fyller 6 år i dag. Bloggen som aldri var ment for å bli det den ble i 2016. Bloggen som aldri skulle vare så lenge, og som ikke skulle leses av andre enn familie og venner, og de som tilfeldigvis kom over den og fikk noe som helst ut av det kryptiske språket mitt som sto der. Den ble startet fordi noen ville følge med, og lukka blogg var umulig. Den var aldri ment å skulle bli dette. Navnet ble valgt med omhu. www.nina-veienvidere.blogspot.no. Og «Fram og tilbake – like langt?» Det var altså ment å komme et svar ut av dette. Det var ment å ende en gang. Jeg visste bare ikke når. Nå vet jeg. Det ender i dag. Ikke livet mitt, ikke framtida, ikke jobben jeg er i gang med, både som lege og som pasient. Ikke det sosiale, ikke engasjementet, ikke skrivingen, ikke strikkingen og galskapen. Dere har nok ikke hørt det siste fra meg :) Men det slutter å eksistere på denne plattformen. 6 år. Det er et fint tall det. Et passe tall. Et passe tall for å avslutte noe som ble noe helt annet enn det var tenkt, og som har åpnet dører og gitt meg nye bekjentskap og vennskap. Og ikke minst rakk jeg å få meg selv tilbake, med identitet og hele pakka, på selveste 30-årsdagen til lillesøs. Jeg ankom Porsgrunn i fillebiter, og står her nå lappa sammen igjen og helt hel. Da er det kanskje største målet nådd. Og engelen der oppe vet at det gikk bra til slutt. Hun hadde ikke kjempet for meg forgjeves. 



https://nina-veienvidere.blogspot.no/2017/04/jeg-er-nina-og-jeg-er-fri.html

https://nina-veienvidere.blogspot.no/2017/06/bloggen-med-det-radikale-hamskiftet-fra.html

Jeg er trygg på at dette er rett. Det har ikke vært enkelt det siste drøye 1,5 året. Det har kostet mye. Ikke bare i tid. For det å skrive går egentlig fort når bare ånden kommer over meg. Og det gjorde den ofte det første året, og ganske så ofte fram til sommerferien. Men det har kostet mye i form av runder inni meg, angst ved publisering, venting på tlf fra Legeforeningen med refs, frykten for å henge ut noen når det er det siste jeg vil, frykten for å bidra i negativ retning, frykten for å framstå som en idiot uten balanse i systemet. Frykten for å såre noen, for å ødelegge for noen andre, og for at de jeg bryr meg om skal begynne å hate meg for det jeg skriver. En evig balansegang mellom å dele og ikke dele. Formulere og omformulere. Skjule det som fortsatt må skjules. Men åpne opp nok til at det viser at det jeg skriver om er troverdig, og ikke bare er lest i en lærebok. La tankene og meningene komme ut, de som har rast rundt i kropp og hode gjennom mange år i psykiatrien, og på studiet. Om behandling, om relasjoner, om diagnoser og medisiner, om kommunikasjon, om misforståelser, om diagnoser med tabu, om skam og kaos, om fordommer og dårlige holdninger. Og nå er jeg ferdig. Altså ikke ferdig med å skrive, men ferdig med å gjøre det på en slik arena. 

Det vil fort bli resirkulering. Jeg ser faren allerede. Og det vil jeg ikke. Og om jeg ikke skal gjøre det så må jeg dele enda mer personlig. Og det er ikke meg. Det er jeg ikke komfortabel med, det føles ikke rett av mange ulike årsaker. Og jeg stoler ikke på at jeg i den fasen jeg nå er inne i klarer å holde hodet både kaldt og klart slik at det ikke blir liggende ting der ute på verdensveven som jeg ikke kan eller vil stå inne for senere, og som kan ende opp med å ødelegge for meg i stedet for å åpne dører for meg. Jeg er ikke redd for å være ærlig. Men jeg er redd for å skrive og dele noe som ikke har vært innom den friske delen av hjernen min i tilstrekkelig lang tid til å ha blitt sett på kritisk, og luke ut setninger og informasjon, og tema eller tankerekker, som jeg ikke ønsker at skal ut der ute, og som heller ikke er relevante for budskapet. Men som snarere hører hjemme i behandlingsrommet. Og hos venner. Jeg er allerede godt inne i en fase som viser seg å være utrolig tøff og utfordrende. Det vil komme opp gamle ting og mye kaos, og jeg må ha fokus på dette, og jeg er også veldig bestemt på at det som nå venter, det hører ikke hjemme på en åpen blogg. I alle fall ikke i samtid. Uten å være prosessert. For det er ikke bare meg oppi dette.




Mange har spurt meg om jeg det å ha slitt psykisk siden tidlig barnealder, og ha vært offisiell pasient i det offentlige og private psykiske helsevesenet i 17,5 år nå, gjør meg til en bedre lege. Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Men jeg håper det. Jeg håper virkelig det. Jeg håper at alle de erfaringene jeg har fått, også alle de vonde, hjelper meg til å lære av andres feil. Virkelig LÆRE. Og utvikle meg. En foreleser sa følgende til oss allerede først termin: 

«Du kan se på en annens feil og le av ham, eller du kan se på den og lære av den. Hvis du gjør det første vil du nesten garantert begå den samme feilen. Hvis du gjør det siste er sannsynligheten langt mindre for at du vil gjøre nettopp det. Dette fordi det er menneskelig å feile og vi vil alle gjøre feil gjennom livet og yrkeskarrieren, men gode mennesker, og dyktige leger, lærer av både egne og andres feil.» 


Og om jeg klarer å bruke min egen erfaring, som gir meg en enorm erfaringsbase og grunnlag for å kunne å lære nettopp av feil andre har gjort med meg og andre pasienter, som lege…vel…da gjør nok min egen erfaring meg til en bedre lege enn jeg ville være uten den erfaringen…

Jeg skal begynne å avslutte. Virkelig avslutte. Det er litt trist og litt vemodig. Jeg skal innrømme det. Men samtidig er det også litt godt. Eller ganske godt. Ikke fordi jeg angrer på denne bloggen. Ikke fordi det blir godt «å bli kvitt» den. Men fordi jeg trenger noe annet nå. Og jeg trenger litt fred og ro. For jeg er ikke egentlig en person som trives med så mye søkelys. For nesten 6 år siden kom jeg tilbake hit. Jeg reiste tilbake dit jeg kom fra, og der jeg startet min karriere både som syk og offisiell pasient. Og jeg var sykere og mer dysfunksjonell enn noensinne. Kunne det gå bra? Var det håp? Ville noen tørre å ta i meg? Ville noen klare å se forbi informasjonen i en ensidig rettet henvisning? Ville jeg selv klare å holde meg på beina og gående? Ville livet bli ok igjen? Ville gamle vennskap ha livets rett også på hverdagsbasis? Ville ting i det hele tatt være endret sammenliknet med da jeg vokste opp her, og status da jeg dro i august 2000? Kunne et liv i Porsgrunn bli mer godt enn vondt, slik det hadde vært i en veldig fjern fortid, men absolutt ikke var da jeg dro? Ville solen noen gang skinne igjen?


25.mars, 2012 - tida jeg fortsatt husker litt av :) 
Tre venninner i mammaperm på likt er ikke dumt :) 


Den gangen fantes det egentlig bare to mulige utfall: endelikt eller tilbakekomst. Heldigvis ble ikke utfallet og svaret det første, men det siste. Tilbakekomst. Det er opp og avgjort det nå. Jeg er meg selv igjen. Det går bare én vei, og det er fram og opp, selv om det går med små skritt, mange skritt fram og tilbake, til tider frustrerende sakte, og veien er laaang å gå. Jeg vet nå at jeg ikke blir svikta, hverken av de som står tett rundt meg nå, og heller ikke av det offentlige her nede tror jeg. De har fått seg en lærepenge, selv om de faktisk gjorde en god jobb om man ser samla på det. Jeg har landa. Jeg fungerer som lege igjen. Ikke i ordinær jobb, men med ordinære legedager. Og mulighetene åpner seg sakte, men sikkert. Det blir. Det ordner seg. På en eller annen måte. Nå har jeg kjempa og holdt ut så lenge. Hva spiller da noen måneder fra eller til nå for noen rolle?

På kjøleskapet mitt henger det fortsatt et laminert kort. Der en rødhåret engel minner meg på fire punkter. Det var hennes avskjedsgave til meg, for 6,5 år siden. Jeg ser på det hver dag. Og jeg har sett på det igjen. For jeg lurte på om det har trengt inn noe av det.

1) At indre straffestemmer ikke behøver å tros på eller ageres på. De er visst spøkelser.
2) Noe om evne til å skape gode relasjoner.
3) Noe om evner og ressurser som kan komme både meg og andre til gode.
4) At det er lurt å erkjenne og ta hensyn til egne begrensninger.




Hm…Hva skal man si. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er omvendt og troende ennå. Men jeg har heller ikke forkastet dette som den rette lære. Og punkt nr 4 synes jeg faktisk jeg begynner å få litt taket på. Punkt nr 3 kan jeg nok være med på etter hvert. Jeg ser at jeg har stor kapasitet, og med engasjement kan bidra med mye, selv om jeg fortsatt ikke alltid forstår hvorfor folk vil bruke meg. Punkt nr 2 er jeg fortsatt usikker på hvem som har dem evnen. Men jeg registrerer at jeg har mange gode relasjoner. Punk nr 1 er vel der veien fortsatt er lengst å gå. Kanskje er det en grunn til at hun satte det først. Fordi hun forsto at det ville bli det vanskeligste punktet. Jeg vet ikke.

Jeg må si at det kortet har vært viktig, og er fortsatt viktig, for å bli minnet på alle disse fire punktene. Det går framover. Det blir lettere å huske på det. Det er blitt lettere å vurdere å tro på dem. Og jeg tenker at det bare er å fortsette å se på dem, legge til stemmen jeg kjenner så godt, og prøve å huske at jeg skal bli god nok som jeg er. Det henger fortsatt på kjøleskapet. Og nå som jeg spiser så må jeg se på det flere ganger hver dag. Og det er lurt. Faktisk.


På kjøleskapet henger det
et plastkort fylt med ord.
Det fikk jeg av en engel rød
som fortsatt fins på jord.

Hun sa jeg skulle lese dem
hver dag jeg var i tvil,
før vi tok avskjed siste gang
og jeg lakk som en sil.

I ett år har de sagt til meg
de ordene du ga
at jeg skal klare dette
og må kjempe dag for dag.

Der står det at du minner om
at straffen er forbi.
At spøkelsene er kun det,
og døde i min tid.

Det står at jeg skal huske på
de evner som jeg har.
At hvis jeg bare bruker dem
er framtiden min klar.

Til slutt så har du sagt som så
at jeg og må si stopp.
Og tar jeg ikke hensyn
går det galt for sjel og kropp.

Hver kveld når jeg skal hvile
sier stemmen dem til meg.
Slik får jeg korrigert på feil
og kommet på rett vei.

De ordene bekledd med plast
har evig liv tross alt.
De gir meg trygghet hver en dag
og når det støtt går galt.

Allikevel så savner jeg
å høre dem sagt høyt.
Da fikk de ekstra tyngde,
jeg var klar for en hver støyt.

Nå er det sånn i livet
at man må gi slipp og gå.
Men savnet går nok aldri bort,
og minnet vil bestå.

Takk... 

- Nina Knagenhjelm,28.04.12 -


https://nina-veienvidere.blogspot.no/2016/04/en-rdharet-engel.html

Det er mange som bør takkes for at jeg sitter her i dag. Og for at svaret ikke ble døden, men livet. Et ordentlig, og fint liv. Man skal alltid være forsiktig med å dra fram enkeltmennesker. Men det er helt nødvendig. De må i alle fall nevnes. 

Det er to fastleger, én i Trondheim og én i Skien, som har stått der fjellstøtt tross konfrontasjoner, kaos, motarbeidelse fra spesialisthelsetjenesten, en meget sjuk ung dame, og ikke alltid særlig mye erfaring med det hun sliter med. De to eneste hanene i hele kurven faktisk. Så er det en hel høneflokk. 

Det er én psykolog fra DPS Porsgrunn som ikke har fått så mye heder tidligere. Men hun fortjener en takk nå. Hun var min første. Hun holdt tak i meg i alle feriene fra 2000-2006, til tross for at jeg ikke var pasient til vanlig. Hun stilte opp på telefon for meg både på folkehøyskolen og i eksamensperiodene, og hun hjalp fastlegen som satt 65 mil unna og ikke visste sine arme råd, helt alene med ansvaret for meg. Hun hang også på telefonen sommeren 2006 for å være helt sikker på at jeg hadde time på poliklinikken på spesialavdelingen når skolen starta, slik at jeg ikke skulle falle ut av systemet og mellom alle stoler NOK en gang. Jeg har mye å takke henne for, men har aldri fått takket henne.



Så er det alle disse andre hønene da. Som er blitt nevnt før. Det er to psykologdamer, med samme fornavn, og en klinisk sosionomdame. Den ene fra 2006-2008, den andre fra 2012-2014, og den siste fra januar 2016 til d.d. Det er en rødhåret engel fra Trøndelag, som sto der for meg fra 2007-2011. Det er 4-5 damer til, fra den samme avdelingen hun jobbet ved. Og en hane, når jeg tenker meg om. Det er fire damer fra DPS sengepost i Skien/Porsgrunn, 1 sykepleier og 3 hjelpepleiere, alle med spesialisering og lang erfaring fra psykiatrien. Det er en psykiaterdame oppe på DPS, som ga meg en ny sjanse tross alt, med 16 dager som skulle bli både redning og vendepunkt. Det er en psykomotoriker, fysiodama mi, som fortsatt stiller opp hver uke, og har gjort det i 4 år nå, og som tåler det meste. Det siste året har det også vært ernæringsfysiodama i Tønsberg som med realisme har klart å hjelpe meg til å spise hjemme igjen, for første gang i voksen alder. Det er akkurat nå 2 psykiatriske vernepleierdamer fra kommunens psykiske helseteam, og sjefsdama som har skjønt hvordan man drifter et sånt team og møter pasienter. Og så er det Kommunedama mi, som dessverre ikke er i jobb nå, men som har vært den aller viktigste personen her nede etter jeg flytta hjem, og som faktisk helt konkret reddet livet mitt høsten for 2 år siden. Jeg ikke bare tror, jeg vet at jeg ikke hadde vært i live i dag om det ikke var for henne. Vernepleierkommunedama med det blonde håret.


https://nina-veienvidere.blogspot.no/2016/12/de-jordiske-englene-og-julemirakelet.html

https://nina-veienvidere.blogspot.no/2017/06/psykiatriens-gode-hjelpere-de-som-gjr.html

Jeg vet også at jeg har mye å takke mange andre for. Som ikke har vært ansatt i helsevesenet. Tre ungdomsskolelærere og tre videregåendelærere. Ungdomsskolelæreren som lærte meg gleden med ord, språk, leking med språket, virkemidler og evnen til å uttrykke meg skriftlig bidro med noe som senere ga meg et språk da jeg ikke hadde et muntlig et. Videregåendelæreren som er helt eksepsjonell, og har reddet livet mitt mang en gang. På mer enn én måte. Og de fire andre på hver sine måter, viktige var de, og de ga trygghet. Det er noen garva folkehøyskolelærere, og særlig en eks-politidame du ikke kødder med, som strakk seg så veldig mye lenger enn de noensinne var forventa eller forplikta til å gjøre, og bidro til at jeg fikk fortsette å være på skolen og fikk fullføre året. Den lærergjengen, det var og er folk med bein i nesa og ti tonn omsorg innabords. 
Jeg må også takke et medisinsk fakultet som virkelig hjalp til med den tilretteleggingen jeg innimellom trengte, også på veldig kort varsel (skriftlig eksamen på enerom på St.Olavs mandag ordnet på søndag ettermiddag…), og som turte ta sjansen på meg. Det lille antallet fakultetsansatte som hadde meg på kontoret i snørr, tårer og panisk fortvilelse, eller nølende og mumlende forsøkte å forklare noe jeg lurte på om var mulig og som jeg trengte. 

https://nina-veienvidere.blogspot.no/2016/02/mte-med-en-gammel-lrer.html

https://nina-veienvidere.blogspot.no/2016/09/sprak-er-sprak-med-lyd-eller-i-tekst.html

https://nina-veienvidere.blogspot.no/2011/12/den-store-juledagen-er-over.html

Det er også en overlege på Levanger sykehus som fortjener en stor takk, som til tross for både sin egen godt voksne alder og at han er kirurg, møtte meg med vennlighet, forståelse og åpenhet da jeg tok kontakt og forklarte at jeg var pasient parallelt også, og som møtte meg på forhånd og med små virkemidler gjorde turnusstart og turnustjeneste trygg og gjennomførbar. Kirurgisk avdeling på Levanger den gangen var ikke som andre kirurgiske avdelinger 😊 Det sitter også ei professordame på NTNU, som merkelig nok så et eller annet i det tynne kreket, som var meg, da hun foreleste nest siste termin. Hun skulle senere bli en del av team-NK, en utradisjonell konstellasjon med hovedmål at Nina skulle fullføre turnus, og sto der fjellstøtt på mail og innimellom ansikt til ansikt, som mentor og sorteringssentral. Team NK besto av 3 mennesker, inkludert meg, og 18.august satte jeg kryss i taket på fastlegens kontor før vi alle skålte i mozell. Og mentordama har blitt værende i ettertid også. 

Og to damer som heller ikke må glemmes er veileder Heidi på Kreftavd i Trondheim under hospiteringa der for å bli klar for turnus, og veileder Trude nå som guider meg gjennom dagene som legehospitant på vei tilbake til jobb igjen. Fantastiske, dyktige, åpne og forståelsesfulle damer som jeg er utrolig takknemlig for å ha blitt kjent med, og få hjelp og støtte av.

Det nymalte taket hos Fastlegen får satt sprittusjkryss på seg 18.08.11.
Grunnkrysset for hvor whiteboarden til bruk for alle pasienters kryss skal settes opp.


Helt til slutt vil jeg takke alle vennene mine, både fra barndom og ungdom her hjemme i Porsgrunn, de jeg møtte det året på Elverum, og de jeg møtte i min tid i Trondheim og på Levanger. Og de få, men veldig gode, vennene jeg har fra innleggelsene mine der oppe. Dere er unike alle som én, og jeg hadde aldri klart meg uten dere, hverken før eller nå! Takk for all glede, galskap, gode samtaler og det som virkelig må kunne kalles EKTE vennskap, i tykt og tynt, og i gode og onde dager 💖

https://nina-veienvidere.blogspot.no/2016/08/vennskapsinvestering.html

https://nina-veienvidere.blogspot.no/2016/12/venner-pa-godt-og-vondt.html

https://nina-veienvidere.blogspot.no/2012/06/himmelsk-hrskare.html

Jeg vil takke mamma for at hun både gjennom gener og oppvekst lærte meg å være strukturert, organisert og selvstendig. Det har gjort hverdagene langt enklere som syk, og til tider ganske ør og glemsk, og også økt kapasiteten min. Og selvstendighet er aldri en ulempe. Jeg vil takke besteforeldrene mine,som bidro til å gi meg mye gjennom barndommen på ulike måter. Og sommere i Kaupanger hos farmor og farfar står nok aller høyest, da var livet godt. Tre av dem er dessverre gått bort. To av dem i de årene jeg var «borte». Men tøffeste mormora i byen langs Nidelva holder koken. Reservebestemødrene mine her nede, Hildegard og Maisen, to enslige og barnløse damer med ti tonn omsorg og mye å gi, og som var der uansett. De er dessverre også borte nå. Jeg vet også at jeg ikke hadde vært den jeg er og der jeg er i dag uten Tante og Onkel. Som ikke er familien min, men rett og slett dagmammaen min og mannen hennes, som huset meg 3-4 dager i uka fra 1982-1991, i 9,5 år. Tante som leste og sang og spilte spill og lekte, og bakte, lagde gode middager og verdens beste pannekaker og sjokoladekake, og tok meg med på skogstur med piknikk, plukking av liljekonvaller og heisaturer i sete bakpå sykkelen hennes. De tok meg også inn det siste halvåret på videregående, enda så utrolig, forjævlig sjuk og skakkjørt jeg var. Det er en gave jeg aldri kan få betalt tilbake. 






Det siste 1,5 året har jeg plutselig skjønt hvem jeg virkelig faktisk likner på, om ikke utseendemessig, så ellers. Og det er pappa. Han klarte tidlig å få prenta inn i hodet mitt, både den bevisste og underbevisste delen av hjernen, de tingene som jeg er helt sikker på at har vært hovedårsaken til at jeg både har overlevd, og står på begge beina med både liv og verdighet i behold, og med venner og et yrke jeg elsker. Og som den jeg har endt opp med å bli. Han lærte meg at man måtte prøve, man skulle gjøre sitt beste, men det beste var godt nok uavhengig av resultatet. Han lærte meg at menneskers verdi avhenger av så mye mer enn hvor flinke de er på skolen eller i idrett, penger eller status, og andre objektive målbare ting. Han lærte meg at livet handler om å gi og ta, samtidig som man skal sette opp stabbesteiner for seg selv og trekke klare grenser. Han lærte meg at maktmisbruk og feilbehandling av svake grupper, det er uakseptabelt og skal reageres på og sies fra om. Han lærte meg at man alltid skal skille sak og person, for i det øyeblikket du ikke gjør det har du tapt. Og at det ofte er lurt å ta en time-out for å tenke seg om. Han lærte meg at selvhøytidelighet ikke er noe å samle på, han lærte meg å leke og lot meg få prøve meg. Han lærte meg å være god mot andre mennesker. Men kanskje viktigst av alt så lærte han meg to ting: 


* at voksne mennesker også kan og skal si unnskyld
og

* at det aldri er lov til å gi opp

Og derfor har jeg ikke gjort det heller…

Helt til slutt må jeg takke mamma og pappa for at de til slutt klarte å gi meg en lillesøster i 1987, som jeg elsket over alt på jord allerede ved første øyekast. Og hun skal takkes bare for at hun er akkurat seg, og er søsteren min, og alltid vil være det uansett hva som skjer.


Nina akkurat 6 år og stolt storesøster <3

Livet går videre nå. Og det på tide å avslutte dette innlegget. Og denne bloggen. Jeg lukker døra til både svarte helvete, og lyse mellomfase, og ser framover. Livet vil fortsatt være preget av sykdom, tøff behandling, tunge dager, frustrasjon og oppgitthet. Det vil langt ifra bli noen lek framover. Det vil til tider bli knalltøft. Sånn ble det, sånn er det. Likevel vil livet også bli fullt av noe annet. Det vil bære med seg mange gode opplevelser og gode dager. Det vil inneholde et stort antall gode og herlige mennesker. Det vil bære med seg erfaringer, kunnskap og læring i tonnevis. Framtiden vet ingen egentlig noe om. Men det jeg vet nå er at jeg har en like stor mulighet som alle andre til å ha en framtid. Og livet og framtiden vil uansett bli noe godt. Jeg står rett utenfor åpningen til tunellen og kjenner sola på hele meg. Jeg er ikke trygg på at det er plass til meg i verden helt ennå, eller at jeg faktisk er god nok som jeg er. Men jeg er tryggere enn jeg noen sinne har vært. Og da er det fortsatt håp. Håp for livet, håp for meg, og for meg i denne verden. Som fullverdig medlem. Fram og tilbake var ikke like langt, og heller ikke kortere, heldigvis. Det var etter langt og lenge, og lenger enn lengst, så utrolig mye lenger…



https://nina-veienvidere.blogspot.no/2016/12/2016-aret-som-ble-mitt-d.html

P.S. Tusen takk, alle sammen, både kjente og ukjente, for at dere har lest, og for at dere har vært den støtten dere har vært. Bloggen vil bli liggende her, som en åpen bok. Kanskje ikke for alltid. Men en god stund framover. Men jeg går videre i livet uten den ved min side.😊


torsdag 31. august 2017

Legerollen - hvorfor? :)

Ja, jeg er lege fordi jeg vil hjelpe. Selv om mange mener det er en klisjé å si det. Det er i alle fall IKKE for statusen sin skyld. Da kunne jeg valgt bedre yrke, i alle fall om jeg ville bli rik i tillegg… Men jeg synes det blir for enkelt når folk sier at de ville bli leger for å hjelpe andre. Så uselviske er ingen. Jeg vil hjelpe. Men jeg valgte å begynne på medisinstudiet fordi jeg ikke visste hva jeg ville, hadde muligheten, og visste at jeg ville jobbe med mennesker. Yrket vokste på meg, for å si det sånn. Men først etter nesten 5 år ble jeg sikker på at dette var det jeg ville, dette var det rette for meg. Det skjedde ila utplasseringa på sykehus vinter og vår 2006 i Kristiansund. 16 uker på lokalsykehus, og i løpet av den tida så forsto jeg at dette faktisk var noe for meg. Det var særlig ø.hjelpspoliklinikken og listepasientene som traff meg.  Jeg stortrivdes også generelt, bortsett fra at jeg var redd hele tida. Men ikke for pasientene. For meg selv og for kolleger. Ikke fordi de var skumle. Men fordi jeg var så usikker og så redd for å gjøre alvorlige feil som fikk konsekvenser for pasienter eller som gjorde livet vanskeligere for kolleger,  og få kjeft…



Jeg kan si nå at jeg vil jobbe som lege fordi jeg vil hjelpe folk. Men det er så mye mer kompleks enn et så utslitt uttrykk. Jeg vil jobbe som lege fordi jeg lærer masse, hver eneste dag. Både av kolleger og pasienter, og av pårørende. Og med kolleger mener jeg ikke bare leger. Men sykepleiere, hjelpepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, vernepleiere… Jeg lærer MASSE av dem. Både rent faglig, men også kommunikativt og relasjonsmessig. Slik lærer jeg av pasientene mine også. Det de forteller meg. Hvordan de reagerer på min atferd. Det samme med pårørende. Kunne sette meg ned i etterkant og se på hvorfor funket dette, eller hvorfor kom dette så galt ut. Hva handlet dette om.



Det å jobbe som lege gjør meg til en bedre menneskekjenner hver dag, og det gjør at jeg lærer meg selv bedre å kjenne. Samtidig holder det meg bevisst på hvor uendelig mye jeg IKKE kan, både faglig og om mennesker. Kompleksiteten. Og det gjør at jeg bare vil lære mer, finne ut av mer, spørre mer, treffe flere kolleger, flere pasienter, flere pårørende. Sånn at jeg kan forstå mer og mer. Samtidig som jeg vet at jeg uansett aldri vil forstå alt. Jeg elsker også å jobbe som lege fordi det utfordrer hjernen min i svært høy grad. Både på informasjonsmengde, kompleksitet og søking av kunnskap. Jeg kan vri hjernen min, tenke sjæl, spørre, lære av dem som har erfaring og mer kompetanse. Jeg kan sette meg ned med artikler og fordype meg, eller gå inn i diskusjoner med kolleger, eller med venner, og få nye synsvinkler og innspill, og kanskje forstå ting på en annen måte. I alle fall få flere perspektiv.



Min verden blir større. Og jo større jo bedre. For mer jeg vet og kan og forstår, både av fag, men ikke minst også av andre mennesker, jo bedre menneske blir jeg, og jo bedre lege blir jeg. Og vennene jeg diskuterer med, det er ikke bare leger ;) Lærer masse av vennene mine som ikke er leger også jeg. Om de er sosionom, psykolog, butikkmedarbeider, sykepleier, uføretrygdet, ergoterapeut, arkeolog, lærer, vernepleier, revisor eller i det hele tatt. Alle har ulike ståsteder, ulike erfaringer, både som pasienter, som pårørende, fra sitt fag ståsted, med verden. For det er mye som er relevant for legerollen som ikke handler direkte om medisinsk kunnskap.



Jeg tenker at det kanskje ikke er så relevant hvorfor jeg BLE lege lenger. Det er i alle fall mer relevant å stille spørsmålet hvorfor jeg fortsatt vil VÆRE lege. Og svaret er det samme som over. Kort oppsummert handler det om å en enorm mulighet til å få lære. Hver eneste dag. Og ikke bare på ett plan, men på mange. Alt fra harde og konkrete medisinfaglig vitenskapelig fakta, til komplekse og vanskelige problemstillinger der etikk spiller en like stor rolle som det vitenskapelige. Lære hvordan mennesker funker, som individer. Og hva som skjer i møtene med dem. Hvordan lære av de møtene jeg har, sånn at det kan komme flere til nytte videre. Møtene.




Og når det gjelder det «å hjelpe mennesker»… Ja, selvfølgelig. Det ligger jo egentlig implisitt. Men hva jeg legger i det begrepet har nok endret seg ganske drastisk siden jeg satte mine ben på DMF ved NTNU for første gang for 16 år siden. Hjelpe som i å gjøre frisk har bleknet i verdi. For det handler om så mye, mye mer. Livet er mer enn syk-frisk. Livet er en stor, fordømt gråsone. En gråtoneskala av dimensjoner. Og det er der folk flest befinner seg, og trenger hjelp. Det å hjelpe handler ikke bare om å kurere. Det handler om så mye, mye mer. Og derfor vil jeg fortsatt VÆRE lege. Fordi den Hippokratiske ed har tre punkt den. Om å kurere, lindre og trøste. Og innenfor de tre punktene er det et hav av muligheter til å hjelpe mennesker. Og ikke minst å lære seg å bli en bedre hjelper. Ikke bare gi bedre hjelp. For det er faktisk ikke alltid to sider av samme sak…


Jeg håper at politikere og Staten ser alvoret i fastlegeordningens situasjon per nå i tide til å redde den før den kollapser. For jeg håper virkelig at jeg en dag kan ta det skrittet og tre inn den selv. Og løsninga er ikke økt status, kjære Bent Høie, bare så det er sagt. Glem status. Se på finansiering og modellen med kjøp av hjemmel/liste, selvstendig næringsdrivende, og arbeidsoppgaver og -tider totalt ute av proporsjoner og kontroll. Jeg håper at noen skjønner alvoret før det er for sent, og klarer å redde ordningen. For jeg vil gjerne ende opp i den. Ikke bare som pasient. Men som lege, og som hjelper. Jeg vet nå at det er det rette stedet for meg. Ikke et sykehus. Fordi jeg tror at for meg så er nettopp allmennpraksis den aller største læringsarenaen jeg noen gang kan få. Den største og mest varierte. Og noe mer kan ikke jeg ønske meg for å ha en interessant og givende arbeidshverdag.


Jeg ble lege, og jeg vil fortsette å være lege, fordi jeg vil hjelpe. Men definisjonen av «hjelpe», den kan variere. Og min definisjon er BRED. Jeg vil hjelpe. Men jeg vil også lære. Ikke bare ha løsningene, men hjelpe med å finne løsninger. Og for stadig å bli en bedre hjelper må jeg lære, utvikle meg og vokse. På flere plan. Og det er kjernen i hvorfor jeg elsker jobben min. Det er en læringsarena med en enorm bredde og rekkevidde, en læringsbank som aldri, aldri går tom…en evighetskilde for læring. Både om fag og om mennesker. Og kan egentlig Nina ønske seg noe mer? Nei 😊


Uforståelig verdensbildekonflikt - over og ut

For første gang i livet virkelig ikke forstå noenting. Eller…forstå at jeg ikke forstår noenting. Ingenting. Ting som aldri har vært skummelt før, men som visstnok kan være veldig skummelt for andre, i en sykdomsprosess…eller…det har jo vært skummelt. Men ikke skrekkslagende skummelt. Fordi jeg har klart å rasjonalisere. Alltid klart å rasjonalisere parallelt. Og på et plan forstå at det som føles så ekte, er det syke. Vite at de friske har rett, sånn rent teoretisk, og delvis praktisk. At det er følelsene mine som stikker kjepper i hjulene, som spiller russisk rulett med meg, og som ødelegger for meg selv gang på gang på gang. Det handler om følelser. Men jeg har forstått at det er nettopp det det gjør.

Jeg har forstått på et plan hvor stein hakke tullat det meste av det jeg tenker og gjør har vært. Jeg har alltid visst at mye av det som fyker rundt i hodet mitt ikke henger på greip for friske folk. Det har vært ekte for meg, det har i aller høyeste grad vært fylt med kaos og tvil og frykt. Men jeg har likevel forstått at det ikke er ekte for andre folk. Friske folk. Dermed har det relativt sett vært lett å henge med på tankegangen til dem rundt meg ofte. Og ikke minst har det vært mulig for meg å finne angrepspunkter, og effektuere taktiker og tiltak på egenhånd. Jeg har langt på vei kunnet finne løsninger selv, men trengt hjelpeapparatet som støtte, både i at jeg har tenkt riktig eller lurt, eller i prosessen med å teste ut og gjennomføre.





Nå derimot. Nå skjønner jeg ingenting. Jeg er faktisk en komplett forvirra grevling i taket, som overhodet ikke blir mindre forvirra. Den er forvirra, frustrert, til tider sint, men mest av alt livredd. For den skjønner ikke greia med den verden den titter ned på. Som altså åpenbart er den riktige for dem som står der nede på gulvet og titter opp på den. Jeg forstår ikke hvordan de kan mene at de vet best, og at det er best for meg å komme ned dit. For de har jo ikke vært her oppe. De kan ikke vite om jeg tar feil uten å ha vært her oppe. Hvordan skal jeg da klare å tro på at de har gjort en god og balansert vurdering da, når de på det sterkeste anbefaler meg å hoppe ned fra taket, og over til deres verden? Hvordan kan jeg da vite om de har rett?


Livet som forvirra grevling i taket er ingen lek. Og det er fryktelig fort å få ubalanse i blodomløpet og bli både svimmel og ør. Lysten til å bare trekke til seg hodet og forsvinne opp igjen med hele seg, den er stor. Ikke bare lysten, men trangen. Mulig det er bedre der nede, hva vet jeg. Men jeg vet i alle fall at jeg kan klare meg her oppe, på et vis. Hva som gjelder der nede, det aner jeg ingenting om. Jeg er vanligvis ikke redd for å ta sjanser, teste ut, se hva som skjer, prøve. Men nå er jeg vettaskremt. Og kan ikke sannsynliggjøre et eneste sekund at det synes som mest fornuftig å slippe taket i taket og komme ned til en ny verden. Jeg vet dere mener dere har gjort mye for å overbevise meg. Jeg skjønner at dere må være utrolig frustrerte over meg som dingler her oppe, og fortsatt mistror dere. Og ber om bevis for noe som kanskje ikke kan bevises en gang. Men vi må prøve, skjønner dere det?!



Dere må gi dette bevisprosjektet en sjanse, om jeg i det hele tatt skal tørre å ta tanken om å komme ned til dere, på besøk i første omgang, innover meg. Vi må gjøre et forsøk. Vi må ha prøvd. For tenk om det hjelper. Om enn bare litt. Litt kan være mye det. Når man er så komplett forvirra og livredd. Litt kan være mye nok til at man klarer å tenke litt klart igjen og ta litt annet innover seg. Sånt som dere visstnok bare vet inni dere. Og som jeg ikke kan fatte og begripe hvordan dere bare kan vite. Samtidig som jeg blir intenst misunnelige på dere. Fordi dere klarer det. Fordi dere vet hvordan. Fordi jeg ønsker meg et liv uten analysebehov og beviser, uten resonnementer og rasjonalisering herfra til evigheten, for å tørre og klare å bli værende med hodet ned fra taket i alle fall. For å klare å leve parallelt til deres verden i min verden, side om side og samtidig sammen med dere.


Jeg er redd. Ikke bare litt redd. Men veldig redd. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. For aller første gang forstår jeg virkelig INGENTING. Og jeg har prøvd. I flere omganger med ørten ulike innfallsvinkler. Og jeg forstår det fortsatt ikke. Og den følelsen…det å ha fått den inni seg, det er så stort, så voldsomt, så overveldende, og så nytt…at jeg trenger en sjanse og litt mer tid på å forstå. I alle fall prøve å forstå bitte litt. Kan vi prøve å finne ut av det sammen? Kan jeg i alle fall få forsøke å skaffe noen bevis fra dere? For jeg lengter ned til dere. Jeg vet bare ikke hva som venter meg. For jeg har aldri vært der. Aldri. Jeg vet ikke om noe annet enn her oppe. Og da er det ikke bare å hoppe... 


onsdag 30. august 2017

Møte i døra - Nina mot Nina - om bitterhetsfaren

Jeg har møtt meg selv i døra. Lege mot pasient. På jobb. En dag sto jeg plutselig i en situasjon der jeg var fagsida i møte med en pasient som ikke bare hadde gode opplevelser med seg fra møter med helsevesenet tidligere. Og som dessverre snarere har fått dem bekreftet enn avkreftet i siste runde hos flere instanser. Det baller på seg for hver runde, og for hver overflytting i hver runde. Og med den ballasten blir opplevelsen i møte med neste sted fort dårligere enn den kunne vært også. Resultatet man kan ende opp med er bitterhet. Og det gjør også mange. Og det er veldig forståelig at skjer. Veldig forståelig. Og sterkt beklagelig. Og enda mer beklagelig at «beklager» er et ord disse pasientene langt fra alltid får høre fra helsevesenet, fra oss. Oss som i når jeg er på jobb, og ikke er pasient selv.



Det å stå i den situasjonen på fagsida, så konkret og så sterkt, det viste seg til slutt å ikke bare bli en utfordring på faglig behandlingsrelasjonelt plan, men også en styrking av meg selv, og de valgene jeg har tatt det siste året. Og har tatt tidligere, for lang tid tilbake. For mange, mange år siden. Det har også vært en lærdom i hvordan det er å stå som fagperson å få føle på kroppen de sterke følelsene som oppstår hos en pasient når bitterheten har fått feste og erfaringene fra før er dårlige. 

Jeg har altså møtt meg selv i døra. Skikkelig også. Nesten bokstavelig talt. Møtt meg selv over bordet, er kanskje det mest korrekte å si faktisk. Da møtet nettopp skjedde i en samtale, på hver vår side av et lite bord. Jeg befant meg i en situasjon, og i en samtale, der jeg prøvde å gå veien sammen med pasienten. På et tidspunkt i den samtalen, som handlet mye om nettopp bitterhet, som jeg også har sett og ser hva kan gjøre med et menneske, fikk jeg den setningen midt i fleisen som jeg har slengt sjøl, eller hatt lyst til å slenge, som så absolutt har vært, hadde vært, og var på sin plass her. Som oppsummerer essensen av forskjellen på de to sidene av bordet, og ikke minst at tomme ord og svar må unngås, og det har mange ikke skjønt. Der satt jeg, og fikk slengt midt i fleisen følgende ord: «Jeg tror ikke du vet hvor fælt det er og faktisk føles!»



Hva svarer man da? Når jeg vet at jeg ikke vet, så svarer jeg nettopp det. Nei, det vet jeg faktisk ikke. Men følger opp med at jeg gjerne vil prøve å forstå bedre. Men i dag…i dag satt jeg plutselig i et sånt øyeblikk som jeg har sittet i selv, bare i reverserte roller, noen ganger. På et par sekunder rakk jeg å tenke veldig mye faktisk. Før jeg landet på følgende konklusjon: «Dette er en av de gangene i fagpersonrollen det er riktig å bruke seg selv personlig.» Før jeg veide ordene mine varsomt og åpna med at jeg skulle dele noe personlig med henne, noe jeg sjelden gjorde, uten å gå i detaljer. Og fortsatte med å svare på spørsmålet:  

«Jo, det gjør jeg. Jeg vet det veldig godt.»

For jeg vet alt om å gå gjennom den prosessen man går gjennom etter å ha blitt utsatt for urett som pasient. Eller i alle fall opplever å ha blitt det. Men ofte er det en god grunn til den opplevelsen, og et faktum at det har skjedd. Dessverre. Jeg fortalte at jeg godt visste hvordan det var å gå gjennom den prosessen. Og jeg gjør det. De siste månedene har jeg selv vært gjennom prosessen med å kjenne på at det kommer et enormt sinne innimellom. Et sinne så voldsomt at det kan skremme meg veldig.



Et sinne mot enkeltpersoner. For alt det vonde som ble gjort og sagt, og alle de jævlige opplevelsene og det helvete jeg måtte stå i over tid, som aldri skulle vært sånn og som aldri hadde trengt å være sånn. For det som er tapt, som jeg aldri kan få tilbake. For årene som er nesten borte fra bevisstheten min, fra minnet mitt. For årene som har passert. De følelsene kommer. Om de er legitime eller ikke. Jeg er bare et menneske.

Den følelsen som kom skyllende over meg for første gang da jeg satt inni hjørnet bak en stol på kontoret på Nøtterøy 26.april i år, og hadde fått dommen som opphevet dommen. Etter sjokket, lettelsen og uvirkelighetsfølelsen og gleden og tårene som kom. Midt i tårene traff det meg. 9 år med en identitet som aldri var meg, med følelsen av å ha tapt seg selv fullstendig og i alle fall ikke vite hvem man er.



Den følelsen som traff meg der jeg på det tidspunktet lå sammenkrøpet på gulvet, den var så stor, så overveldende, så sterk, og så voldsom, og traff med sånn kraft, at det rett og slett skremte vettet av meg. Og i kjølevannet av den flodbølgen kom følelsen snikende, som jeg så skjønte at kan betegnes med tilnavnet «bitterhet». Fy faen liksom. Og det var skummelt å kjenne på det hele også. Og siden jeg evner å ta til meg ting og lære, selv om det tar jækla lang tid noen ganger når jeg er pasient, så var det nettopp det jeg gjorde. Jeg lufta hele problemstillinga med fysiodama, sånn på litt forsiktig vis. Dette med sinne. Og bitterhet. Utfordringene. Og at jeg var redd, at det hele skremte meg. Og at jeg ikke ville ende opp der. At jeg ikke ville la det sluke meg, fordi jeg visste hvem det utelukkende gikk utover. Og det var jo meg. 

Og så kom det. Rene ord for penga. Noe om å lese noen teksten, midt oppi ansiktet. Med høy og bestemt stemme. Og gi klar melding ut om at jeg ikke har latt meg knekke.



Da det var ute ble jeg redd og skjelven igjen. Men fysiodama satt der fjellstøtt hun, og tok imot. Og lot meg resonnere og reflektere meg ferdig. Hun lærer hun også. Før jeg fulgte opp med det som i dag ble sagt. Nemlig at jeg ikke ville la meg dra ned i det. At jeg visste at det bare gikk utover meg selv. At jeg visste at det var ekstremt lite konstruktivt og i alle fall ekstremt destruktivt, å havne inn i den onde spiralen, som også er nedadgående og svært vanskelig å komme ut av. At jeg ville ikke dit. Men innså at jeg nok trengte å lufte dette litt innimellom og få råd. Kunne kaste ball.

Og hvorfor har det vært så viktig for meg, både i tidligere tider og nå, å ikke bli bitter? Hvorfor har jeg klamret meg til at jeg både må og skal klare å ikke havne der? Fordi jeg har sett hva sinne og bitterhet kan gjøre med andre. Og tenkt at jeg må prøve å vri det på en annen måte. Vri det til noe som kan føre til noe konstruktivt for meg selv. Når noen har gitt avslag, eller når noen har sagt jeg ikke vil klare. Om det er situasjoner med potensiell bitterhet, eller bare nedturer for meg selv. De gangene jeg har klart å tenke og bestemme meg for at «jeg skal vise dem at jeg klarer jeg!» 



Og det sa jeg også i denne samtalen. «Kan du klare å tenke at i stedet for «jeg skal ta dem», så «skal jeg vise dem!», og vise at du ikke lar deg knekke?» Og videre følger jo tanken og budskapet om at kan du tørre å ta dette med fastlegen din og starte en prosess for å finne ut av hvordan hanskes med den bitterheten som har oppstått allerede, og som virker så ødeleggende på deg og ingen andre? Og som bare skaper vonde følelser og ikke tjener til noe godt for deg.

En ting må sies: det krever sin kvinne! Og mann,for den saks skyld.

Jeg var oppom DPS og sa ordentlig ha det til poliklinikkdama før ferien. En ordentlig avslutning. Da vi skulle gå hvert til vårt grep hun tak i meg og sa at nå måtte jeg ikke la det gå feil vei igjen. Måtte ikke la noe ødelegge for meg. Jeg så på henne. Rett i øynene. Noe jeg aldri gjorde da vi var pasient og behandler. Og så svarte jeg.
 «Det kommer ikke til å skje. Ikke sjanse. Det skal ikke skje. For jeg har fader meg ikke overlevd de åra her nede, tross alle odds, og kjempet meg tilbake til livet jeg ønsker, bare for å la meg knekke igjen. Så jeg lover, på tro og ære, at når sinnet, og en snikende vind av bitterhet kommer over meg, så skal jeg hver eneste gang åpne munnen min og lufte det med hjelperne mine, og enkelte andre. Sånn at jeg aldri går i den fella, og ikke skjønner det selv før det er for seint… Bitterhet er det ingen som vinner på, og i alle fall ikke den som ender opp som hovedvert for den. Men å ikke bli fanget, det er for veldig mange en jobb, og krever noe av en. Man har imidlertid alt å vinne på å prøve 😊


Fordi...